Gruppe 3
Gruppe 3
Kirsti Helge, Anne Rolfsen og Karin M. Valum har ved denne anledningen i Oppegård Kunstforening dannet gruppe 3. De har fulgt hverandre helt siden studiedagene på Statens Kunstakademi i Oslo.
Etter endt studium vil mange føle på en faglig isolasjon, og vil derfor danne grupper og arbeide i fellesskap. Den faglige diskusjonen er viktig.
Kunstnere vil over tid utvikle sitt eget vokabular. Den etablerte kunsten kan inspirere, men kan også stå i vegen for egen utvikling. Kunst som utelukkende ernærer seg av seg selv, vil fort dø ut. Det er derfor mer relevant og mer interessant å se på det utenom-kunstneriske tilfang. Siden jeg personlig kjenner disse kunstnerne, og dessuten er gift med Anne Rolfsen, føler jeg meg kvalifisert til å skrive noe om det jeg tenker er felles for alle tre.
En felles inspirasjonskilde som fram til i dag ikke har vært regnet som seriøs, ofte foraktelig kalt «new-age” – er det jeg vil kalle det “åndelige I kunsten”. Dette var også tittelen på den store og viktige utstillingen som ble vist i Los Angeles i 1986 “The Spirituality in Art. Abstract Painting” der bl.a. Hilma af Klint ble vist for første gang. Denne utstillingen gjorde det mulig å henvise til en spirituell inngang til kunsten. Fremveksten av den abstrakte kunsten ville vært utenkelig uten dette aspektet. Flere av pionerene i den abstrakte kunsten var dessuten teosofer, og man ser i etterkant at boken “Thought forms” må ha vært av stor betydning.
"Månedens tegner" Tegnerforbundet salgsavdeling, april 2023
NYHET
MÅNEDENS TEGNER I SALGSAVDELINGEN - KARIN VALUM
Apr 1, 2023
Karin Margaretha Valums (1952) tegninger er vakre og rolige arbeider i balanserte gråtoner. Tegningene beveger seg i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative, der organiske former møtes og skaper forbindelser, både synlige og på det indre plan. I sine tegninger utforsker Valum det hun kaller «indre tilstander». Den neddempede fargebruken og den stille kontemplasjonen i tegningene kan virke som en oppfordring til betrakteren om å stoppe opp og reflektere - ligger det noe mer bak billedoverflaten? Dette er tidkrevende arbeider der selve skaperprosessen og det å etterlate spor på papiret er en viktig del av resultatet for kunstneren og sporene blir en del av selve kunstverket.
BILDER
Katalogtekst av Karin M. Valum, 1996
Skapet er dypt, klærne henger tett og luften er tung. Jeg trenger innover i mørket mens jeg skyver klær tilside. Innerst inne finner jeg en dør. Jeg åpner døren og ser inn i et uendelig rom. Et frossent vinterlandskap, snødekte marker og rekker av trær med rimfrost på grenene. En vei med gatelykter forsvinner i horisonten. Det skinner i snøkrystaller og over det hele en høy, klar stjernehimmel.
Gatelys og lys fra passerende biler, siles gjennom tynne gardiner. De beveger seg sakte i nattevinden. Skiftende skyggespill på veggene i en gammel bygård. Jeg synker inn i skyggenes gråtoneverden, siver gjennom veggens tomrom. Bilder stiger opp fra den andre siden.
En flik av en drøm. Et glimt av en innsikt. Noe oppfattet i forbifarten i møtet med en annen. Bilder som fester seg, fulle av skjult mening.
Hva er bakenfor, under huden, under det synlige? Energien i det som lever, livet i det levende, lyset som kommer innenfra. Bildet av det hellige.
Gråtoner/gråsoner
En tekst av Kari J. Brandtzæg, 2000
Bildene til Karin M. Valum etablerer en lavmælt, meditativ sone i sin nærhet, hvor tegningenes nitidig utførte nyanser av gråtoner gir liv til vage former og ornamenter. De grå, rolige billedflatene lives opp av svarte, tykke konturer eller partier som omslutter og holder fast de skjøre formene. Noen ganger opptrer et ornament eller punkt i en skarp farge. Dette skaper uavsluttede bevegelser og dramatikk i bildenes fortettede budskap.
Valum utnytter papirets tilgjengelighet og mange muligheter med stor kunstnerisk frihet. Tegningene er utført i kull og pastell på papir. De ser tilsynelatende enkle ut ved første øyekast, men ved nærmere øyesyn oppdager man subtile detaljer. Under bearbeidelsen anvender Valum ofte sandpapir og kniv for å gi papiret en stofflig overflate. Hun sliper, gnir, pusser og skraper i papiret til overflaten oppnår en myk, utvisket og matt karakter. For betrakteren er det som en hinne legger seg over tegningene. En hinne som bygger opp under og spiller med i motivenes mytiske, nesten religiøse uttrykk og innhold.