KARIN M VALUM

Gråtoner/gråsoner

En tekst av Kari J. Brandtzæg, 2000

Bildene til Karin M. Valum etablerer en lavmælt, meditativ sone i sin nærhet, hvor tegningenes nitidig utførte nyanser av gråtoner gir liv til vage former og ornamenter. De grå, rolige billedflatene lives opp av svarte, tykke konturer eller partier som omslutter og holder fast de skjøre formene. Noen ganger opptrer et ornament eller punkt i en skarp farge. Dette skaper uavsluttede bevegelser og dramatikk i bildenes fortettede budskap.

Valum utnytter papirets tilgjengelighet og mange muligheter med stor kunstnerisk frihet. Tegningene er utført i kull og pastell på papir. De ser tilsynelatende enkle ut ved første øyekast, men ved nærmere øyesyn oppdager man subtile detaljer. Under bearbeidelsen anvender Valum ofte sandpapir og kniv for å gi papiret en stofflig overflate. Hun sliper, gnir, pusser og skraper i papiret til overflaten oppnår en myk, utvisket og matt karakter. For betrakteren er det som en hinne legger seg over tegningene. En hinne som bygger opp under og spiller med i motivenes mytiske, nesten religiøse uttrykk og innhold.

Karin M. Valum er utdannet ved både Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Kunstakademiet i Oslo. På akademiet arbeidet hun med maleri og studerte bl.a. under Knut Rose og Halfdan Ljøsne. Men Valum ble ikke fortrolig med maleriet og hun begynte i steden å eksperimentere med pappmacheskulpturer og veggobjekter. Skisser ble et viktig utgangspunkt for disse studiene, og hun ble etterhvert overbevist om tegningens mange muligheter og glemte kvaliteter. Valums erfaring med og interesse for skulptur kan fortsatt sees i tegningene. I de glidende, romlige bevegelsene gjenkjennes noe relieffaktig og skulpturelt. I sær har fremstillinger av menneskekroppen noe ekstra tungt og solid over seg som gjør at de kan minne om Anthony Gormleys figurskulpturer. Som Gormley er Valum opptatt av å uttrykke en forbindelse mellom det kroppslige og universelle.

Bildenes motiver er sammensatte og beveger seg i grenselandet mellom figurasjon og abstraksjon. Enkelte fremstiller arketypiske former som vaser, krukker eller urner. Andre viser mere kompliserte, organiske ornamenter eller menneskeskikkelser, som slynger seg rundt i et endeløst univers. I kontrast til den metafysiske siden ved Valums kunst, står enkelte bilder frem med brutale og virkelighetsnære motiver. I et av hennes siste bilder, som har arbeidstittel Etnisk renskning, ligger to voksne og et lite barn på bakken. De forvridde kroppene er omkranset av et flammehav og over dem svever en tåkeaktig form som gjennomtrenges av en lyskilde fra himmelen. Valums bilde må sees som en himmelropende protest med umiddelbar referanse til menneskers unevnelige og meningsløse lidelser: Holocaust, Rwanda, Bosnia, Kosovo... Men samtidig, som i Jobs klager, utrykkes kanskje et ønske om at det finnes en bakenforliggende forklaring og en guddommelig kraft som tar imot og gir håp.

etnisk renskning

"Etnisk renskning" 2000, kull på papir, 114x133 cm

I bildenes motiver introduseres ofte elementer og former som antyder en annen dimensjon ved virkeligheten, eller en åndelig side ved livet og kunsten. For snart 100 år siden skrev den russiske kunstneren Vassilij Kandinskij en bok med tittelen Om det åndelige i kunsten. Tekstens hovedtese er at det finnes en indre nødvendighet og et naturlig behov for en "åndelig" verdi i kunsten. Karin M. Valum utforsker dette behovet i sin kunst. Gjennom bildene viser hun en vilje til å tematisere grunnleggende og eksistensielle spørsmål. Temaer mange hevder er blitt oversett og undertrykt i vårt senkapitalistiske informasjonssamfunn. De lavmælte bildene har som sin motsetning den stadige flyten av flyktige, fargesterke, digitale bilder og inntrykk vi omgir oss med i vår postmoderne hverdag. Valum inviterer oss i steden til å stanse opp, se og puste ut foran de stille, meditative bildene.

Nettop denne motsetning mellom det håndgripelige og avgrensete og det uoppnåelige og uendelige synes å være en viktig dimensjon ved Karin M. Valums kunst. Motsetningen blir synliggjort i spennet mellom den formale og dekorative utførelsen og den sublime tematikken bildene rommer. I dette spennet får den grå billedflaten en ny mening. Bildene fremstiller bokstavelig talt gråsoner. Soner som representerer det som er i mellomrommet, i overgangen fra en bevissthetstilstand til en annen, eller fra en virkelighet til en annen. Valum beskriver selv utgangspunktet for bildene sine som en transeaktig opplevelse: "Jeg synker inn i skyggenes gråtoneverden, siver gjennom veggens tomrom. Bilder stiger opp fra den andre siden." Valum søker å gripe det som vanskelig lar seg begripe og bildene kan sees som en dragning mot de store temaer og spørsmål; Finnes det en Gud? Finnes det liv etter døden? Kan vi forstå meningen med livet?